3-fas lading på 230 V IT-nett. En oppsummering
Den siste måneden har det gått en diskusjon om hvorvidt 3-fas-lading på våre særnorske IT- og TT-strømnett er tillatt. Diskusjonen ble startet av meg når jeg skrev om problemstillingene i en kronikk i Teknisk Ukeblad. Her skal jeg gjøre en oppsummering av diskusjonen. Til slutt kommer jeg med mine anbefalinger til installatører som ønsker å utføre slike installasjoner.
Bakgrunn
I dag er det en utbredt praksis å tilkoble alle tre fasene til en ladestasjon også i et IT- eller TT-nett når en ladestasjon installeres, selv om dette i utgangspunktet ikke er den tiltenkte løsningen. Blant mange kan det virke som at dette er «den eneste» måten å koble til en ladestasjon på når alle tre fasene er tilgjengelig i det elektriske anlegget. Viktig å merke seg her er at når jeg skriver 3-fas-lading så betyr det at strømnettets tre faser overføres til bilen, og at strømmen overføres på Type2-kontaktens L1, L2 og N pinner. Jeg har forklart dette i nærmere en tidligere bloggpost. Legger også til at det jeg beskriver både gjelder IT- og TT-strømnett selv om jeg ofte kun henviser til IT-nett.
Jeg holder mange kurs om ladeløsninger for elektriske kjøretøy, oftest er dette kurs for elektrikere og andre som planlegger, utfører og kontrollerer installasjoner av AC ladestasjoner. I nesten hvert kurs får jeg spørsmål om 3-fas-lading på IT-nett. I det siste har jeg begynt å belyse problematikken og mitt syn i mine kurs slik at jeg er i forkant av det spørsmålet som med høy sannsynlighet vil komme. Imidlertid blir det uryddig av meg å gi mine tolkninger i et lukket kurs uten at de som har et annet syn får mulighet til å si sin mening. Er du interessert kan du les mer om mine kurs her.
Kronikken som startet debatten, skapte mange reaksjoner
Kort forklart er mitt syn at denne typen lading ikke er i samsvar med gjeldene NEK 400, siden løsningen ikke er beskrevet i produktstandarden NEK EN 62196-2 som NEK 400 krever samsvar med 722.55.101. Når løsningen ikke er beskrevet i standarden er den heller ikke i samsvar med standarden. Denne produktstandarden åpner kun for å overføre en fase gjennom N-pinnen ved 1-fas-lading. Hele begrunnelsen kan du lese i min kronikk i Teknisk Ukeblad.
Denne kronikken skapte selvsagt mange reaksjoner, og hittil er det kommet inn 125 kommentarer på selve kronikken, i tillegg er saken delt og kommentert et utall ganger i sosiale medier. Et argument som ble brukt gjentatte ganger var reduserte påkjenningen på det elektriske anlegget og økte ladehastigheten. I løsningen som beskrives reduseres maksstrømmen med godt under 15 % og ladehastigheten er den samme. Det vil si rundt 4 A ved 7,4 kW. En minst like effektiv metode for å redusere skjevlast i en installasjon ville være 1-fas lading på de to minst belastede fasene.
Easee svarte på kronikken
I kronikken pekte jeg ikke på en spesiell produsent, siden ladestasjoner fra mange produsenter har vært installert på 3-fas på IT-nettet. Imidlertid følte Easee at det var riktig å svare på min kronikk.
Forskjellen på lovlig og samsvar
I innledningen av kronikken hevdet jeg at løsningen ikke var lovlig for å skape diskusjon. I teksten utdyper jeg at mitt syn er at dette ikke er i samsvar med utstyrsstandarden NEK 400 peker på. Det er imidlertid mulig gjøre en slik installasjon «lovlig» hvis produsent og installatør framlegger nødvendig dokumentasjon på at sikkerhetsnivået er minst på nivå med det en installasjon i samsvar med NEK 400 gir. Jeg har forklart dette i denne kronikken i Teknisk Ukeblad.
Redaksjonelle saker
Siden både min kronikk og svar fra Easee skapte mye diskusjon tok Teknisk Ukeblad opp problematikken redaksjonelt også. Det kom hele tre saker fra TU reaksjonen.
Presiseringer som jeg har kommet med underveis
I løpet av de siste ukers diskusjon har jeg kommet med noen presiseringer. For det første ble det påpekt at det ikke er et forbud mot å installere løsninger som ikke er beskrevet i en standard. Det er helt riktig. Standarder kan ikke gi forbud, de gir forhåndsgodkjente løsninger og når løsningen følges er det samsvar. Når løsningen ikke er beskrevet, er det heller ikke samsvar.
For det andre så ble det hevdet i diskusjonene at det var feil av meg, som leder av normkomiteen NK69, å komme med dette utspillet. I intervju forklarte jeg at dette i utgangspunktet ikke kommer under NK69. Installasjonsnormen, NEK 400, som lovverket peker på ligger under NK64 og utstyrsstandarden, NEK EN 62196-2, som NEK 400 krever samsvar med ligger under NK23.
Så hva sier NEK 400 og hvordan skal installatøren forholde seg?
Hvis en ladestasjon skal installeres og installasjonen skal være i samsvar med installasjonsnormen NEK 400, så må installatøren påse at ladestasjonen er i samsvar med flere utstyrsstandarder som det vises til i del 722 av normen. Dette kalles Normative referanser og er beskrevet i innledningen til NEK 400. I tillegg skal selvsagt installasjonen også oppfylle alle andre relevante krav i andre deler av NEK 400.
Når det gjelder installasjonen av ladestasjon som beskrevet over så er det spesielt to punkt i 722 det må fokuseres på og BEGGE MÅ OPPFYLLES. For det første har vi 722.512.1.303 som krever at ladestasjoner beregnet for TN-system kun skal installeres i IT nett i samsvar med produsentens anvisninger. Installatøren må påse at slik anvisning foreligger og følge den.
Det andre punktet er 722.55.101 som krever at tilkoblingspunktet er i samsvar med NEK EN 62196-2. Det vil si at produsenten av ladestasjonen må framlegge en erklæring om fullt samsvar med utstyrsnormen NEK EN 62196-2. Dette gjelder selvsagt uansett om ladestasjonen brukes til 3-fas-lading på det norske IT-strømnettet eller kobles på en annen måte.
NEK 400 både åpen og stenger for 3-fas lading på IT-system
Mitt opprinnelige poeng og årsaken til at jeg startet diskusjonen er midlertid at jeg ikke kan se at en produsent kan framlegge en slik samsvarserklæring hvis det samtidig åpnes for 3-fase-lading på 230 V lading på IT-nettet. Når installasjonsnormen NEK 400 i 722.512.1.303 åpner for 3-fas lading i IT-system, så stenger den for det samme ved å kreve samsvar med utstyrsstandarden NEK EN 62196-2 i 722.55.101.
Dette fremstår selvsagt paradoksalt, for de som ikke er innvidd i hvordan lovverk, installasjonsnormer og utstyrsstandarder samhandler, men det er en logikk her og det handler både om hvordan ansvar fordeles og en struktur for effektiv revidering av kravene. NEK 400 er en installasjonsnorm, det vil si at den beskriver hvordan installasjonen skal utføres. Det er ikke noe problem ut fra et installasjonssynpunkt at det lades 3-fas i et IT-system på ladestasjoner opprinnelig designet for TN-system hvis produsenten av ladestasjonene beskriver dette og installatøren følger anvisningen. I tillegg skal selvsagt installatøren påse at foreligger samsvarserklæringer på alt utstyr der installasjonsnormen krever det, og det er dette som er kjernen her.
Det er produsenten av utstyret som skal brukes i installasjonen, som må påse at kravene i utstyrsstandardene følges. De må sørge for å bygge ladestasjonene de leverer slik at de er i samsvar med alle relevante utstyrsstandarder. Ovenfor installatøren dokumenterer utstyrsprodusentene at de har fulgt standardene ved å utstede samsvarserklæringer som følger utstyret. På denne måten kan installatøren få dokumentasjon på at han kan utføre installasjonen i samsvar med sin installasjonsnorm.
For å ta et eksempel: Det er beskrevet flere metoder for beskyttelse mot DC feilstrømmer i NEK 400. En av metodene er å benytte såkalt DC sumstrømmer (RDC-DD) i samsvar med NEK IEC 62955 i tillegg til et Type A eller Type F jordfeilvern. Hvis produsenten hevder at ladestasjonen har innbygd beskyttelse mot DC feilstrømmer er det ikke nok å oppgi i reklame og dokumentasjon at den har det. Det er først når produsenten utsteder en samsvarserklæring på fult samsvar med NEK IEC 67299 at de egentlig kan hevde at ladestasjonen har beskyttelse mot DC feilstrømmer.
Hvem har ansvaret hvis en ulykke skjer?
Kjernen her er hvor ansvaret ligger, og spesielt hvis en ulykke oppstår. Hvis du installerer ladestasjoner eller annet elektrisk utstyr som NEK 400 krever skal være i samsvar med en eller flere utstyrsstandarder, så sørg for å ha samsvarserklæringene fra produsenten samt legg kopier med i dokumentasjonen til anlegget. Først når du har samsvarserklæringene så flyttes ansvaret for utstyret du installerer fra deg til produsenten. Mottar du kun fine ord og løfter så ligger ansvaret hos deg.
Så rådet mitt til deg som installerer ladestasjoner er å sette deg inn i del 722 i NEK 400 og påse at produsenten erklærer fullstendig samsvar med alle utstyrsstandardene som det kreves samsvar med. Det er ikke meningen at du skal kjenne innholdet i alle utstyrsstandardene, du skal i første omgang fokusere på produsenten leverer samsvarserklæringer. For hvis de ikke foreligger, kan du heller ikke gi en samsvarserklæring til kunden.
Og når jeg først er i gang så minner jeg også om at Nelfos 5 sikre https://www.nelfo.no/elektroteknikk/elsikkerhet/Dokumentasjon krever utvidet risikovurdering for alle installasjoner som er beskrevet i Del 7 av NEK 400. Det er det mange som glemmer. Så hver gang du setter opp en ladestasjon så skal du først gjennomføre en utvidet risikovurdering, og selvsagt dokument
Avslutningsvis passer jeg på å nevne at jeg har også har skrevet en kronikk om ladestasjoner uten låsmekanisme i Teknisk Ukeblad når 3-fas debatten pågikk. Den kan du lese her. Også her er problemstillingen lik, det selges ladestasjoner som ikke er i samsvar med en utstyrsstandarden. Les denne kronikken her.
Riktig god elektrisk sommer
